Lula har delegert oppdraget med å tale regjeringens sak i møte med tragedien i sør til en lojal politiker, men uten en reell test i den utøvende makten. Vil Pimenta være i stand til å gjøre jobben?
Dramaet i Rio Grande do Sul fortsetter, og for hver dag som går blir det tydeligere at dreneringen av vannmassene som dekker en stor del av de nedre delene av delstaten, i nærheten av hovedstaden Porto Alegre, ikke vil bety slutten på tragedien. Tvert imot. Det vil bare markere begynnelsen på en langsom, smertefull og kostbar gjenoppbyggingsprosess. I forrige uke ble det i en forhastet beregning publisert på dette nettstedet at det trengs minst 100 milliarder R$ for å gjenopprette infrastrukturen som ble ødelagt av flommen, og etterlate den i minst mulig brukbar stand. Realiteten tyder imidlertid på at det vil kreves mye mer.
De nevnte 100 milliardene R$ er faktisk ikke engang nok til å få samtalen i gang – og like viktig som hvor mye penger som er tilgjengelig, er hvordan de brukes. Spørsmålene rundt ressursene og hvordan de skal brukes, må besvares nå. Det første er: Hvor og hvordan skal de nødvendige midlene skaffes til veie? Det andre er: Hvordan skal prioriteringene for gjenoppbyggingen av statens infrastruktur defineres?
Svarene på disse spørsmålene er ikke enkle. De bør kun gis på grunnlag av fornuftige analyser, basert på konsistente tekniske data og åpen, pålitelig informasjon som deles med alle. All forsiktighet er nødvendig, og ingen muligheter bør utelukkes. Det finnes ingen kilde som kan garantere alle pengene som trengs for å gjenoppbygge det som er ødelagt. Når det gjelder offentlige tjenester, vil det være behov for private ressurser for å gjenoppbygge det som allerede er overlevert til privat sektor, i tillegg til offentlige midler fra den føderale regjeringen, delstaten og kommunene i Rio Grande do Sul.
I dette tilfellet finnes det flere mulige alternativer.
Ett av dem er å utstede offentlige gjeldsobligasjoner, der inntektene brukes spesifikt til å hjelpe sør. En slik mekanisme, brukt med skjønn, vil ha en relativt diskret innvirkning på forholdet mellom gjeld og BNP, og vil ikke i seg selv føre til en feiljustering av de offentlige regnskapene som kan ha en betydelig innvirkning på inflasjonen.
Ifølge sentralbanken er den offentlige nettogjelden i dag på rundt 6,7 billioner R$. I et scenario som dette vil 100 milliarder R$ ekstra utgjøre en diskret effekt på 1,5 prosent på totalsummen – penger som kan utvannes i løpet av kort tid med en gradvis reduksjon i rentenivået.
Uansett hvor heterodoks den måtte være, ville denne manøveren være helt forsvarlig med tanke på den nødsituasjonen som må håndteres. Dette betyr at i tillegg til den allerede annonserte treårige utsettelsen av betalingen av delstatens gjeld til den føderale regjeringen og andre tiltak som allerede er annonsert av Planalto, er det flere tiltak som kan iverksettes for å gjøre lidelsene til befolkningen i Rio Grande do Sul kortere.
Problemet er ikke å skaffe penger til Sør, men den presedensen dette kan skape. Det har blitt en tradisjon i Brasil at der en okse går, kan en okse gå, og det samme instrumentet som ble brukt for å redde delstaten som praktisk talt ble lagt under vann, kan andre delstater når som helst gjøre krav på ved det minste tegn til vanskeligheter. Uansett, og uansett hvor mye det haster med å diskutere en løsning for gjenoppbyggingen av delstaten, vil ingenting være løst før gjørmen som dekker en stor del av Rio Grande do Suls byer, er fjernet.
Ifølge en oversikt som ble publisert torsdag i forrige uke av Porto Alegre-avisen Zero Hora, har ikke mindre enn 460 av delstatens 497 kommuner fått skader – noen mer, andre mindre alvorlige – som følge av regnet og oversvømmelsene. Mer enn 150 mennesker har omkommet, og minst 90 er savnet.
Mer enn 538 000 mennesker er drevet på flukt, og 72 000 bor i usikre husly – og da er ikke de tusenvis som har overnattet hos slektninger, venner eller naboer i solidaritet, medregnet.
Torsdag i forrige uke var rundt 240 000 adresser i hele delstaten uten strømforsyning, og mer enn 150 000 hjem var uten fungerende vann- og avløpstjenester. Fredag morgen var det 49 veisperringer på veiene i Rio Grande do Sul – noe som gjør det ekstremt vanskelig for folk og varer å bevege seg rundt i delstaten. Er dette, eller er det ikke, nok til å rettferdiggjøre en mer energisk innsats for å skaffe ressurser?
NEW ORLEANS – Insisteringen på å beskrive skadene etter en tragedie som ikke har forlatt TV-programmene eller avissidene på mer enn to uker, gir bare mening for å forsterke det vi allerede vet: Løsningene vil ikke være enkle. Ingen vil kunne redde Rio Grande do Sul fra de vanskelighetene som venter den hvis de som er involvert i dette arbeidet – særlig myndighetene – bare er interessert i å rydde opp i sin egen bakgård og ikke bryr seg om at naboens ligger i ruiner.
Ideelt sett burde alle i en alvorlig tid som denne samle seg om det samme formålet og arbeide for å løse problemene som plager befolkningen i Rio Grande do Sul, i stedet for å prøve å tjene politiske penger på de tiltakene som nå iverksettes.
Det er ingen mangel på arbeid. Innsatsen for å få staten til å fungere igjen vil bli gigantisk. Det første skrittet vil være å uttømme alle muligheter for å lokalisere de savnede, i håp om at de vil bli funnet i live.
Samtidig vil det være nødvendig å fjerne gjørmen som dekker en stor del av Rio Grande do Suls byer. Det vil også være nødvendig å samle inn restene av forråtnede dyr som allerede har begynt å avgi en vond lukt i ulike deler av delstaten, for å sikre at folk ikke blir smittet av sykdommene som oppstår i slike situasjoner, og først etter det kan man gjøre opp status over skadeomfanget.
Det må iverksettes viktige tiltak som de som er berørt av tragedien, i første omgang ikke engang tenker på. Ett av dem vil for eksempel være å samle inn og kvitte seg med de tusener på tusener av biler, lastebiler og traktorer som er blitt ubrukelige på grunn av flommen. Hvis de blir forlatt og dumpet hvor som helst, kan olje og andre motorvæsker lekke ut og ytterligere forurense et jordsmonn som selv uten ytterligere aggresjon allerede vil slite med å komme seg.
Det vil selvfølgelig kreve mye mer enn det, og innsatsen må gjøres av både offentlig og privat sektor. Det vil være obligatorisk å gjenoppbygge sykehus, restaurere Salgado Filho-flyplassen, legge om ødelagte veier og, så langt det er mulig, gjenopprette alt som ble vasket bort – en jobb som kan ta flere år.
Det vil være nødvendig å gjenoppbygge en ny stat på ruinene av det som ble skylt bort. Hvis gjenoppbyggingen håndteres på en god måte, kan den gi muligheter til å rette opp det som ikke fungerte bra, og forbedre det som allerede fungerte. Men hvis den håndteres forhastet, kan den gjøre ting enda verre og bringe tilbake problemer som ikke lenger var en del av gauchoenes rutine.
Det blir ikke lett, og verden byr på eksempler på de vanskelighetene som venter folket. Gjenoppbyggingen av det historiske sentrum i den nordamerikanske byen New Orleans, som i 2005 ble ødelagt av orkanen Katrinas ødeleggelser, tok for eksempel mer enn ti år – til tross for at USA er et mye rikere, mer velorganisert og mindre byråkratisk land enn Brasil. Og selv om det berørte området var mye mer konsentrert enn Rio Grande do Sul.
Likevel var det vanskelig å bli enige om hva som skulle settes i gang først, og hva som måtte vente en stund. Seks eller syv år etter Katrina var det dessuten fortsatt spor etter den på bredden av Mississippi-elven og andre steder i byen. Hva med Rio Grande do Sul?
Det er for tidlig å spå noe, men de første inntrykkene er ikke oppløftende.
I stedet for den enigheten som er nødvendig for å lindre lidelsene til dem som har mistet alt, og for å få fremskynde på gjenoppbyggingen av en delstat som trenger å komme tilbake i arbeid og stå på egne ben, ser vi en åpenlys utøvelse av politiske manøvrer for å dra nytte av katastrofen.
FLERPARTIFRONT – Når alt dette er sagt, la oss gå til de politiske faktaene rundt situasjonen. Hvis president Luiz Inácio Lula da Silvas intensjon med å opprette sekretariatet for støtte til gjenoppbyggingen av Rio Grande do Sul – som får status som et departement og blir den 39. porteføljen i hans regjering – var å signalisere at Planalto er oppmerksom på lidelsene til befolkningen i Rio Grande do Sul i denne tragediens stund, kan det være grunn til å utvise en viss forsiktighet ved å overlate dette oppdraget til minister Paulo Pimenta. Hans manglende erfaring med de mer vanskelige sidene ved offentlig administrasjon kan bli sett på som en ulempe for stillingen.
Den nye ministeren kommer fra Rio Grande do Sul og er en veteran fra delstatens venstrefløy. Han er karrierepolitiker og har aldri forsøkt å skjule det for noen. Siden 1988, da han ble byrådsmedlem i byen Santa Maria i en alder av bare 23 år, har han aldri vært uten verv. Han har alltid sittet i den lovgivende forsamlingen – med unntak av de to årene han var varaordfører i hjembyen Santa Maria mellom 2001 og 2002.
Han ble valgt inn for første gang i 2002, og ville nå ha sittet i sin sjette periode på rad som føderal deputert hvis ikke Lula hadde bedt ham om å bli med på laget hans som minister for sekretariatet for sosial kommunikasjon i republikkens presidentskap. Han er utdannet journalist og en veltalende taler, men han har egentlig ikke hatt noen administrativ erfaring i sin karriere som ville ha stimulert den umiddelbare aksepten av navnet hans til å påta seg en så delikat og krevende jobb som gjenoppbyggingen av Rio Grande do Sul.
RED JAKE – Dette er poenget som betyr noe.
Ved å velge en politiker med Pimentas profil til å lede det nye departementet, kan Lula ha forsøkt å løse to problemer med ett pennestrøk. For det første har han plassert et navn med hans absolutte tillit i et departement som vil ha et svært sjenerøst budsjett, og som kan vekke grådighet hos hvem som helst. I tillegg har han gitt synlighet til en trosfelle som, hvis han gjør det bra i jobben, kan fylle et hull som partiet hans manglet i den sørlige delen av landet. Et navn som er i posisjon til å stille til valg til delstatsregjeringen i 2026. Hvorvidt dette fungerer eller ikke, vil ene og alene avhenge av Pimentas evne til å finne de riktige svarene på utfordringen som ligger foran ham.
Ingen overraskelser fra presidenten. Det er slik Lula er. Det er ikke første gang han opptrer som om det er nok å opprette et departement for å løse et komplekst problem. Under valgkampen i 2022 presenterte den daværende kandidaten opprettelsen av det han den gang kalte «Departementet for opprinnelige folk» som en løsning på tragedien som urfolket i Yanomami-nasjonen sto overfor.
Da han ble valgt, holdt han løftet sitt og utnevnte Sônia Guajajara til å lede kontoret, som offisielt ble omdøpt til «Departementet for urfolk». Resultatene av ministerens arbeid har vært skuffende, og hun har fått mer oppmerksomhet for å dekke til hodet med et mer prangende hodeplagg ved hver seremoni hun deltar i enn for å løse de problemene hun er blitt betrodd. Når det gjelder yanomamifolket, har situasjonen til og med forverret seg under den nåværende regjeringen. I 2023, Lulas første år, forårsaket malaria, underernæring og sykdommer forårsaket av forurensning flere dødsfall blant yanomamiene enn i 2022, Jair Bolsonaros siste år.
Når det gjelder departementet som Pimenta har fått, er det eneste som kan sies nå at oppdraget blir vanskelig.
Det vil kreve teknisk kompetanse og administrativ sensitivitet i tilstrekkelige doser til å prioritere bruken av ressurser som, uansett hvor store de måtte vise seg å være, kan forsvinne sammen med Guaíba-vannet hvis de ikke brukes fornuftig. I dette scenariet har ministeren allerede debutert i embetet, noe som gir hans motstandere grunn til å kritisere at bare tiden vil vise om det er fornuftig eller ikke.
Under seremonien som ble holdt i auditoriet på universitetet Vale do Rio dos Sinos i São Leopoldo forrige onsdag, da Lula kunngjorde førstehjelpsprogrammene for Rio Grande do Sul, bar alle de tilstedeværende, fra og med republikkens president, diskrete blazere eller vester fra Sivilforsvaret i Rio Grande do Sul. Dette har av gode grunner blitt guvernør Eduardo Leites arbeidsuniform siden tragedien begynte.
Pimenta, derimot, presenterte seg i en rød jakke – fargen til partiet hans – som stod i kontrast til den nøkternheten som øyeblikket krevde. Det var som om han var pyntet til et bryllupsselskap. I tillegg til å ha valgt et antrekk som var upassende for anledningen – men som passet perfekt til hans formål om å sende et politisk budskap – ble ministeren også beskyldt for å overdrive tonen i talen sin. For mange virket det som om hans opphøyde tale passet bedre inn i en valgkamp enn i et møte som hadde som mål å finne løsninger på den tragedien som rammer hundretusener av mennesker som er berørt av ulykken.
Uansett er det et faktum at det skal mye mer til enn en rød jakke for å gjøre Pimenta til en levedyktig kandidat til guvernørposten i Rio Grande do Sul. På samme måte vil ikke dressen være nok til å gjøre hans pretensjoner ugjennomførbare.
TEKNISK OG PLURAL – Partiets meritter i delstaten er ikke de mest behagelige – først og fremst fordi det ikke har vist seg i stand til å utnytte de sjansene det allerede har fått av velgerne i Rio Grande do Sul.
For ikke å snakke om de negative merkene etter Olívio Dutra, som styrte delstaten mellom 1999 og 2003, og Tarso Genros nyere tilstedeværelse i Piratini-palasset, mellom 2011 og 2015, som også har påført partiets omdømme på pampasen alvorlige skrammer.
Og PT har betalt for det ved hvert eneste valg siden da. I andre runde av presidentvalget i 2022, for bare å nevne ett eksempel på valgets skjørhet, fikk Lula 43,65 prosent av stemmene i delstaten, mens hans motkandidat Jair Bolsonaro fikk hele 56,35 prosent.
Uansett er dette et sekundært problem. Hvis Pimenta, mot formodning, leverer en teknisk og pluralistisk prestasjon i spissen for det nye departementet og gleder befolkningen i Rio Grande do Sul med tiltak som fremskynder slutten på deres elendighet, kan ingenting være mer rettferdig enn å gi ham muligheten til å regjere Rio Grande do Sul.
Hvis han derimot bare favoriserer sine allierte og undergraver alle andre, overstyrer de lokale myndighetenes autoritet og iverksetter tiltak som ikke betyr å summere, men å dele opp innsatsen og ressursene som er gjort tilgjengelig for å redde delstaten, vil han bare gi grunn til sine kritikere og forlenge folkets lidelser. Som i dette tilfellet, i stedet for å legge til, vil nekte PT og dets kandidater stemmer som kan utgjøre hele forskjellen i valgene fra nå av.
