Kommunevalget er rett rundt hjørnet, og selv om valgkampen ikke har stått i sentrum for debatten, er det allerede nå mulig å forutse hvilket tema som kommer til å mobilisere oppmerksomhet og skape de mest opphetede diskusjonene, ikke bare i Rio de Janeiro, men i alle landets storbyer. Dette er selvfølgelig offentlig sikkerhet. Kandidater som stiller uten et klart forslag til hvordan kriminaliteten best kan bekjempes, kan allerede nå melde seg ut av valgkampen. Brasilianske velgere begynner å vise stadig tydeligere tegn på at de er lei av å forlate hjemmene sine i frykt for å bli ranet, banket opp eller skutt av hvem vet hvem. De vil ha forandring.
Det er ikke uvanlig at én sak presser seg på i debatten og blir mye viktigere enn andre viktige saker. Ved tidligere valg har matvarepriser, helse, utdanning, renhold i byene eller manglende vedlikehold av veier og offentlige rom mobilisert velgernes oppmerksomhet og vært de viktigste kriteriene for å avgjøre hva de skulle stemme. I år vil diskusjonen sannsynligvis dreie seg om sikkerhet og hvordan man skal håndtere kriminalitet. Det gjelder valget som finner sted om fem måneder, og med tanke på situasjonen som befolkningen opplever, vil det også gjelde valget av guvernør og stedfortreder som først finner sted i 2026.
Ingen kan unngå dette spørsmålet lenger, og ingen kandidat vil bli valgt hvis de ikke har noe å si om det. Etter å ha brukt de siste årene på å skyve problemet ned med magen og ofte til og med forsvare ideen om at kriminaliteten i Brasils storbyer skal takles med godsnakk og gruppedynamikk i fengslene, vil politikerne omsider innse at befolkningens tålmodighet er brukt opp. Og at deres neste valgperiode først og fremst vil avhenge av at de forsvarer mer energiske tiltak for å håndtere dette problemet.
Det er i hvert fall det som kommer frem i meningsmålingene som er bestilt av de største politiske partiene, og som begynner å bli presentert for markedsførerne som allerede er hyret inn for å lage kampanjene som skal få velgernes stemmer. Selv om de fortsatt behandles med forbehold – ikke minst fordi valglovgivningen fastsetter tidsfrister som, hvis de ikke overholdes, kan føre til ubehag for kandidaten – er de svært tydelige på dette punktet. På samme måte som ingen ble valgt til noe viktig verv på 1990-tallet hvis de ikke hadde et forslag om å få slutt på inflasjonen eller i det minste redusere dens innvirkning på brasilianernes liv, vil ingen bli valgt nå hvis de ikke har et klart forslag om sikkerhet.
Å RETURNERE LIV – Før jeg går videre, må jeg advare dere! Det er godt å være på vakt mot alle forslag som kommer. Snart vil mirakuløse planer begynne å dukke opp, med slagkraftige navn som lover verdener og midler til den trængte borgeren. Det er nettopp der problemet ligger: Det finnes ingen magiske forslag for å takle dette problemet. Til å begynne med er ikke offentlig sikkerhet ordførernes ansvar. I henhold til ansvarsfordelingen i grunnloven av 1988 er offentlig sikkerhet et offentlig anliggende som hører inn under delstatsregjeringenes ansvarsområde.
Derfor vil ingen ordførerkandidater, uansett hvor oppriktig opptatt de måtte være av problemets alvor, kunne love noe som helst som kan frigjøre befolkningen fra den konstante trusselen som holder dem som gisler i kriminaliteten. Dette er den ene siden av saken. Den andre, og viktigere, er at ingen kan unngå å innse problemets omfang. Hvis ikke ordførerne i Brasils største kommuner gjør sitt, vil problemet aldri få en løsning som kommer befolkningen til gode.
Den offentlige sikkerhetssituasjonen i Brasil har nådd et så ekstremt punkt at ingen myndighet på noe forvaltningsnivå – det være seg føderalt, delstatlig eller kommunalt – vil være i stand til å løse situasjonen med sine egne ressurser alene. På den annen side vil det ikke være mulig, slik det har skjedd så mange ganger i denne saken, at kandidaten toer sine hender og sier at han eller hun alene ikke kan gjøre noe for å lindre befolkningens lidelser.
Sannheten er at problemet har vokst, vokst og vokst til en størrelse som ikke lenger kan feies under teppet. Innbyggerne bryr seg ikke om hvorvidt de statlige tiltakene som vil gi dem tilbake retten til å gå ut for å jobbe, studere eller ha det gøy, og deretter ha sjelefred med å komme hjem i besittelse av mobiltelefonen, lommeboken, gifteringen og uten å lide noen fysisk skade eller forlegenhet, vil falle innenfor kommunal, statlig eller føderal kompetanse. Det folk ønsker, er at problemet blir tatt tak i og løst. De vil ha livene sine og friheten tilbake!
Hver gang denne diskusjonen tas opp og en eller annen myndighet blir spurt om sitt ansvar for situasjonen, kommer svaret som regel i form av statistikk. Og de presenterer alltid tall som viser sikkerhetsstyrkenes innsats for å håndtere problemet. Problemet er at ikke engang dette har hjulpet i det siste.
I den viktigste statistikken av alle – den som viser antall voldelige dødsfall i delstaten – hadde Rio de Janeiro registrert en nedgang fire år på rad. Helt til situasjonen snudde i fjor. Ifølge offisielle tall ble det begått totalt 3388 drap i delstaten i 2023 – 233 flere enn de 3155 som ble registrert i 2022.
I tillegg til denne statistikken, som viser omfanget av brutaliteten som har grepet om seg i Rio de Janeiro, er det andre tall som er mindre viktige – men som også understreker alvoret i situasjonen og bidrar til å forklare hvorfor sikkerhet er blitt det viktigste temaet på enhver politisk agenda i Brasil i dag. En av dem gjelder tyveri av mobiltelefoner.
Sist fredag offentliggjorde det offentlige sikkerhetsinstituttet i delstaten Rio de Janeiro (ISP) alarmerende data om denne typen hendelser. Mellom januar og april i år var det 6576 tilfeller av denne typen i hele delstaten – en økning på imponerende 40 prosent sammenlignet med de fire første månedene i 2023.
STEMMEVÅPEN – Problemet med å gi kriminalitetsproblemet en rent statistisk behandling er at tallenes kulde ikke viser smerten til dem som har mistet sine kjære, som har blitt offer for en skyteepisode. På samme måte viser ikke tallene indignasjonen til dem som for å redde livet har blitt tvunget til å gi fra seg en mobiltelefon til en raner som de ikke engang har betalt for.
Det er denne typen situasjoner, som ser ut til å øke uten at staten viser noen vilje til å prioritere offentlig sikkerhet, som vil få folk til å kreve effektive tiltak for å bekjempe kriminalitet fra kandidatene i valget som kommer fra nå av. Uansett er kriminalitetstallene i Rio og Brasil bare et mulig øyeblikksbilde av et problem som har vokst uten at noen myndighet ser ut til å være villig til å ta tak i det.
Et problem som først vil bli løst den dagen den føderale regjeringen, alle delstatsregjeringene og rådhusene i alle de 5569 brasilianske kommunene er overbevist om at brasilianske borgere ikke lenger aksepterer å være prisgitt kriminelle. Så lenge samfunnet ikke bruker det mest effektive våpenet som står til rådighet i et demokrati – stemmeretten – for å vise sin indignasjon over problemet, vil ikke spørsmålet om offentlig sikkerhet bli opphøyet til en absolutt prioritet. Og skal vi tro forskningsinstituttene, er det nå dette våpenet må tas i bruk.
Sannheten er at hvis ikke alle står sammen om problemet, og hvis ikke sikkerheten anerkjennes som det viktigste problemet landet må løse, vil bandittene fortsette å oppføre seg som om de var herre over alt, og samfunnet vil forbli innesperret og redd. De siste årene har Comando Vermelho i Rio de Janeiro og PCC i São Paulo utviklet seg til ekstremt mektige, vertikale strukturer med kommandosentraler som kontrollerer alt med jernhånd, tilstedeværelse i alle delstater i føderasjonen og filialer i andre land.
Den som tror at mobiltelefontyverier er små tyverier og ikke har noe med megakriminelle organisasjoner å gjøre, tar grundig feil. De har blitt så utbredt at de som følger med på hva de gjør, mener at disse sekundære lovbruddene i den kriminelle verdenen blir sett på som en slags utvelgelsesprøve for de mest risikofylte og lukrative operasjonene.
Brasils kriminelle gjenger overvåkes nøye og har i internasjonale sikkerhetsmyndigheters øyne fått status som en like stor trussel som de colombianske kartellene, de meksikanske kartellene, den italienske mafiaen, den albanske mafiaen, den kinesiske triaden, Japans Yacuza og Hizbollahs narkoterroristgruppe. Og fordi den brasilianske staten ikke brukte de verktøyene den hadde til rådighet for å gripe inn mot bandittene da de ennå var svake, endte den opp med å la udyret vokse seg for mektig til å kunne slås ned med to eller tre slag.
For å få en slutt på organisasjonene er det nå nødvendig å mobilisere materielle og menneskelige ressurser som er langt større enn de som er tilgjengelige i dag. Vi må investere i sikkerhet og etterretning, og vi må, uten de fordommene som har preget den føderale regjeringens handlinger på dette feltet, inngå samarbeidsavtaler med land som USA, Israel og Tyskland – som har mye å bidra med når det gjelder utstyr, programvare, våpen og, fremfor alt, informasjon.
Enhver minimalt informert person vet at oppgaven ikke vil bli enkel, og slik situasjonen er nå, vil ingen vesentlig endring komme over natten. Enhver vesentlig endring som for eksempel merkes i Rio de Janeiro, vil måtte starte på steder som ligger tusener av kilometer unna.
Det har blitt sagt mye om at narkotikasmuglerne som har forvandlet Rios slumområder til høyborge for organisert kriminalitet, bruker våpen som ikke er produsert i Rio de Janeiro. Våpnene kommer inn i Brasil via landegrensen, reiser tusenvis av kilometer og når bestemmelsesstedet etter å ha passert motorveier som skal inspiseres av en rekke føderale og andre statlige etater.
Mange av disse våpnene kommer til Brasil etter å ha krysset elven Paraná i regionen Foz do Iguaçu, som utgjør den tredoble grensen mot Argentina og Paraguay. Myndighetene i Brasil er lei av å vite at det hver natt går mer enn hundre båtturer mellom de to landene med våpen, narkotika, elektroniske produkter, sigaretter, alkoholholdige drikkevarer, klær og fottøy og en rekke andre smuglervarer som, i tillegg til å bidra til å underbygge kriminaliteten, påfører Brasils industri og handel enorme skader.
Spørsmålet er: Hvis myndighetene vet at dette skjer, hvorfor fortsetter det å skje natt etter natt uten at noen griper inn? Den første fristelsen er å tenke at det hele er tjenestemennenes skyld, at de lukker øynene for en forbrytelse som skjer rett foran nesen på dem. Den neste fristelsen er å se det hele som en del av et korrupt system som tillater kriminelle å handle i bytte mot en eller annen fordel. Er det virkelig så enkelt?
La oss se på fakta: Det kan til og med være at det blant de føderale politifolkene som har ansvaret for å bevokte den brasilianske grensen, finnes de som lukker øynene for de kriminelles handlinger. Det er mulig at det er slik. Men å tilskrive systemets svikt til denne typen situasjoner er mildt sagt uansvarlig. Under de nåværende arbeidsforholdene ville de som er ansvarlige for å bevokte Brasils landegrenser, ikke være i stand til å demme opp for de kriminelles handlinger selv om de var utstyrt med superkrefter som tegneseriehelter.
Brasil har nesten 16 000 kilometer landegrenser og mer enn 7 000 kilometer kystlinje. Når det gjelder overvåking av hva som kommer inn i og hva som går ut av landet, er det føderale politiet ansvarlig for alle disse grensene – som har en samlet stab på i underkant av 12 000 fagfolk, inkludert feltpersonell og støttepersonell. Disse tallene taler for seg selv og er nok til å demonstrere behovet for en mye større styrke enn den vi har i dag.
Et annet poeng: Det er sant at sikkerhetsstyrkene i dag har våpen av bedre kvalitet og mye bedre utstyr enn for noen år siden. Men for hver dag som går blir det tydeligere at bandittene har mer moderne våpen og et mye større antall menn enn sikkerhetsstyrkene. Derfor er det ikke bare mennesker og våpen som må til, men også en mentalitetsendring: Alle må være klar over problemet og gå sammen for å løse det. Og hvis grunnloven må endres slik at det nasjonale sikkerhetssystemet blir tilpasset dagens behov, så la den bli endret. Brasil ønsker sikkerhet, og det er på høy tid å konfrontere bandittene. Og beseire dem.
